På Facebook slapp jeg en urealistisk med ønskelig oppfordring i forbindelse med den lave kronekursen og politisk styring:

Tanken var at politikere hele tiden holder på med prosentmål på forbruk. 1 % av statsbudsjettet til bistand, NATO ønsker at alle landene bruker 2 % på forsvar, men det er lite som går på tilbakeholdenhet. Hvilke mål skal vi ha for å begrense oss.

Vi har jo handlingsregelen, men den har blitt mer arbitrær etter at Oljefondet har vokst til 15.000 milliarder. Det var også en regel som handlet om å bevare formuen vår for evig tid, og ikke for å beskytte økonomien.

Hvor er politikernes rettninglinjer for å beskytte den norske økonomien og næringsliv? For det er liten tvil om at når kronekursen måler nærmere 12 mot euroen så er det fordi regjeringen fører en politikk som avskrekker utenlandske investorer (og norske for så vidt). Selv om kunnskapsminister og nestleder i Arbeiderpartiet, Tonje Brenna, ikke klarer å se sammenhengen (som er skremmende på en hel mengde områder).

Det er interessant å se kronekursen mot euroen opp mot grafen over:

Nedgang i offentlige utgifter i andel av fastlands BNP gav en stabil kronekurs, så kom et fall i valutaen og utgiftene i 2009, fulgt av en stabil med nedadgående trend i offentlige utgifters andel og stabilitet/styrking av kronen fra 2010 til 2013/14 hvor offentlige utgifter øker og verdien av kronen går ned.

Tilsvarende trend ser vi mot dollaren selvom kronen ikke begynte å svekke seg skikkelig før slutten av 2014.