Med Listhaugs snikbehandlig av rusreformen på landsstyremøtet tre dager før den skulle behandles av stortingsgruppen er det tydelig at hun er villig til å bruke de midlene hun har til rådighet for å få FRP til å stemme imot reformen. 

Et arbeiderparti med en sterk og visjonær leder ville sett at dette er en sosial reform som kommer til å stå seg som en av vår generasjons mest vesentlige. En reform som Arbeiderpartiet ikke kan leve med å stå utenfor.

Rusreformen handler om mye, men mest av alt handler den om verdighet. Rusmisbrukere skal få like mye verdighet og rettigheter som andre borgere. De skal ikke stå med lua i hånda, krum nakke og frykt for represalier for å be om hjelpen de har krav på.

Denne frykten rusbrukere kjenner på hindrer dem fra å søke hjelp enten umiddelbart fordi noe akutt har skjedd som en overdose eller en annen ulykke, eller mer langsiktig for å behandle de underliggende årsakene til at de driver med rus.

Partiet som mest av alt har stått for at «ingen skal stå med lua i hånda å be om hjelp» kan ikke stå utenfor denne reformen. Politikere, politi og vektere har behandlet rusmisbrukere som annenrangs mennesker i for lang tid. Det er på tide å gi dem verdigheten tilbake. Det starter med å fjerne frykten.

For hvorfor skal de føle frykt? Fordi de skader seg selv. Det er like absurd som å straffe noen for å begå selvmord (heldigvis avskaffet allerede i 1902) eller for å ha spiseforstyrrelser (som vi heldigvis ikke har gjort). 

Hva er det som holder Arbeiderpartiet tilbake fra å gå fullt inn for rusreformen? Har avholdslobbyen fortsatt et så klamt grep om arbeiderbevegelsen? Har partiet blitt så inngrodd at de ikke ser omfanget av denne reformen og hvilken historisk og samfunnsmessig betydning den vil ha? Eller er det rett og slett slik at de har gått så i opposisjonsrollen at de bare MÅ vise motstand mot det regjeringen foreslår? Jeg vet ikke, men jeg tviler på at Arbeiderpartiet kan bevare sjelen sin om de er med på å stemme ned denne reformen.