Rusreformen er den viktigste sosiale reformen på lang tid, og kommer til å betyr utrolig mye for veldig mange. I tillegg er den noe så sjelden som en ren verdidebatt. Her er det ikke mulig med overbudspolitikk som vi stort sett ser. Det er budsjetter involvert, men det er mest mellom etater og ikke mot befolkningen eller hylende interessegrupper. Det er en ren debatt om hvordan vi skal organisere samfunnet vårt, og man må være på den ene eller den andre siden. Man må enten være for avkriminalisering eller mot. For at ulovlig rusbruk skal følges opp av justissektoren eller helsesektoren.
Det interessante er skillelinjene i denne debatten ikke går i en ren høyre/venstre-akse, men mellom moral og etikk, og det er ikke så ofte. Hva er viktigst: alle skal oppføre seg likt eller ta vare på enkeltmennesker.
Saken går ut på om vi skal (1) gjøre det vi vet fungerer for å hjelpe grupper som er utsatt for å bli eller er rusmisbrukere og (2) hvorvidt vi skal bruke samfunnets kraftigste reaksjonsmiddel, straffeforfølgelse, som verktøy for å begrense ulovelig rusbruk. En kriminell handling som i verste fall skader utøveren selv og i de fleste tilfeller er uten noen som helst samfunnsmessig effekt.
Motstandere av rusreformen mener man ikke vet nok om effektene av å fjerne straffereaksjonen, og tror dette vil føre til at flere vil prøve ulovlige rusmidler fordi det får mindre alvorlig følger og dermed blir mer sosialt akseptert.
Forsking tilsier ikke at flere vil prøve ulovlige rusmidler fordi man fjerner trusselen om fengsel, bøter og prikker på rullebladet. Om det derimot blir mer sosialt akseptert har jeg vanskelig for å tro at ikke flere er villige til å prøve ulovlige rusmidler. Det er allikevel ikke klart at det vil bli vesentlig mer sosialt akseptert eller om reformen vil ha noe å si for det. Med alle faktaene som kommer på området så kan det bli mer sosialt akseptert uavhenging av straffereaksjon. Å nyte alkohol i parken er kriminelt, men det er sosialt akseptert. Så vi gjør de uansett. Å kjøre over fartsgrensen er kriminelt, men folk gjør det i stor utstrekning også.
Et viktig spørsmål jeg føler få stiller er om det virkelig er et stort problem at flere vil prøve ulovelige rusmilder. Det er vesentlig å forstå at rusmidler sjelden gjør noen til misbruker alene eller automatisk (selvom man kunne få inntrykk av det fra politiets informasjonskampanjer da jeg vokste opp) - det handler nesten alltid om underliggende årsaker.
Så at flere prøver ulovelige rusmidler vil ikke nødvendigvis føre til at flere blir rusmisbrukere. Det er ikke urimelig å anta at de som vil få et rusproblem vil få det uavhengig av straff, mens de som ikke vil få et rusproblem vil holde seg unna om det finnes et trussel om straff. Grunnen er at rusen vil ha mer å si for den første gruppen enn den andre. Jeg er villig til å ofre at flere prøver ulovlige rusmidler om det fører til at vi kan hjelpe dem som trenger hjelp, enten det er en tung rusmisbruker eller en ungdom som har tatt overdose på et stoff de ikke har prøvd før.
Grunnen er enkel. Samfunnet med dagen ording om strafferaksjon påfører brukere mer skade enn de selv påfører seg. Det gjelder både for unge rekrasjonelle brukere og for misbrukere. Unge rekreasjonelle brukere får kanskje er problem fra rusbruken, men de får definitivt et problem om de får prikk på rullebladet som vil frarøve utdannings- og jobbmuligheter, og det er i alle fall et problem om ungdom ikke tørr å ringe 113 i frykt for straff. Rusmisbrukere blir stigmatisert og holdt utenfor samfunnet som bare forsterker de underliggende årsakene til at de er misbrukere.
Så den eneste grunnen til å beholde en staffereaksjon er moralisme: vi må som samfunn si at vi ikke ønsker bruk av ulovelige rusmidler. Med all den forskningen som er gjort om straff og rus så kommer man ikke unna at man er villige til å ofre store, svake grupper for å holde samfunnet vårt moralsk rent. De menneskene som trenger samfunnet mest blir ofret fordi de har gjort og gjør valg samfunnet ikke vil godta, uten at de faktisk skader andre mennesker. Det er i mine øyne svært uetisk moralisme.
Å kjempe i mot denne rusreformen vil stå seg svært dårlig over tid. Enda verre vil det stå seg om opposisjonen faktisk ender med å hindre den i denne omgang.
Det er mye man ikke vet om effektene av rusreformen, men vi er helt sikre på at det å straffe rusmisbrukere er feil og krigen mot narkotika er feilslått. Tiden er overmoden for å gjøre noe radikalt annerledes.
PS. Hvis man er bekymret for at dette er en gavepakke til gjengene så burde man være for liberalisering og ikke dagens ruspolitikk. Det vil være døden for gjengenes viktigste finansieringskilde.
Det interessante er skillelinjene i denne debatten ikke går i en ren høyre/venstre-akse, men mellom moral og etikk, og det er ikke så ofte. Hva er viktigst: alle skal oppføre seg likt eller ta vare på enkeltmennesker.
Saken går ut på om vi skal (1) gjøre det vi vet fungerer for å hjelpe grupper som er utsatt for å bli eller er rusmisbrukere og (2) hvorvidt vi skal bruke samfunnets kraftigste reaksjonsmiddel, straffeforfølgelse, som verktøy for å begrense ulovelig rusbruk. En kriminell handling som i verste fall skader utøveren selv og i de fleste tilfeller er uten noen som helst samfunnsmessig effekt.
Motstandere av rusreformen mener man ikke vet nok om effektene av å fjerne straffereaksjonen, og tror dette vil føre til at flere vil prøve ulovlige rusmidler fordi det får mindre alvorlig følger og dermed blir mer sosialt akseptert.
Forsking tilsier ikke at flere vil prøve ulovlige rusmidler fordi man fjerner trusselen om fengsel, bøter og prikker på rullebladet. Om det derimot blir mer sosialt akseptert har jeg vanskelig for å tro at ikke flere er villige til å prøve ulovlige rusmidler. Det er allikevel ikke klart at det vil bli vesentlig mer sosialt akseptert eller om reformen vil ha noe å si for det. Med alle faktaene som kommer på området så kan det bli mer sosialt akseptert uavhenging av straffereaksjon. Å nyte alkohol i parken er kriminelt, men det er sosialt akseptert. Så vi gjør de uansett. Å kjøre over fartsgrensen er kriminelt, men folk gjør det i stor utstrekning også.
Et viktig spørsmål jeg føler få stiller er om det virkelig er et stort problem at flere vil prøve ulovelige rusmilder. Det er vesentlig å forstå at rusmidler sjelden gjør noen til misbruker alene eller automatisk (selvom man kunne få inntrykk av det fra politiets informasjonskampanjer da jeg vokste opp) - det handler nesten alltid om underliggende årsaker.
Så at flere prøver ulovelige rusmidler vil ikke nødvendigvis føre til at flere blir rusmisbrukere. Det er ikke urimelig å anta at de som vil få et rusproblem vil få det uavhengig av straff, mens de som ikke vil få et rusproblem vil holde seg unna om det finnes et trussel om straff. Grunnen er at rusen vil ha mer å si for den første gruppen enn den andre. Jeg er villig til å ofre at flere prøver ulovlige rusmidler om det fører til at vi kan hjelpe dem som trenger hjelp, enten det er en tung rusmisbruker eller en ungdom som har tatt overdose på et stoff de ikke har prøvd før.
Grunnen er enkel. Samfunnet med dagen ording om strafferaksjon påfører brukere mer skade enn de selv påfører seg. Det gjelder både for unge rekrasjonelle brukere og for misbrukere. Unge rekreasjonelle brukere får kanskje er problem fra rusbruken, men de får definitivt et problem om de får prikk på rullebladet som vil frarøve utdannings- og jobbmuligheter, og det er i alle fall et problem om ungdom ikke tørr å ringe 113 i frykt for straff. Rusmisbrukere blir stigmatisert og holdt utenfor samfunnet som bare forsterker de underliggende årsakene til at de er misbrukere.
Så den eneste grunnen til å beholde en staffereaksjon er moralisme: vi må som samfunn si at vi ikke ønsker bruk av ulovelige rusmidler. Med all den forskningen som er gjort om straff og rus så kommer man ikke unna at man er villige til å ofre store, svake grupper for å holde samfunnet vårt moralsk rent. De menneskene som trenger samfunnet mest blir ofret fordi de har gjort og gjør valg samfunnet ikke vil godta, uten at de faktisk skader andre mennesker. Det er i mine øyne svært uetisk moralisme.
Å kjempe i mot denne rusreformen vil stå seg svært dårlig over tid. Enda verre vil det stå seg om opposisjonen faktisk ender med å hindre den i denne omgang.
Det er mye man ikke vet om effektene av rusreformen, men vi er helt sikre på at det å straffe rusmisbrukere er feil og krigen mot narkotika er feilslått. Tiden er overmoden for å gjøre noe radikalt annerledes.
PS. Hvis man er bekymret for at dette er en gavepakke til gjengene så burde man være for liberalisering og ikke dagens ruspolitikk. Det vil være døden for gjengenes viktigste finansieringskilde.